onsdag 1. juni 2011

Vanuatu: Her stod jeg


Jeg hadde opplevd jordskjelv, kuttet meg på korallrev, spist opp malariatablettene mine og badet i tordenvær. Men det skulle bli en vulkan som nesten tok knekken på meg.


- Den kommer rett mot oss, se!

Jeg tar tak i skulderen til Tia-Maria, den finske turisten som står like foran meg ved krateret til Stillehavets berømte vulkan, Yasur. Tia-Maria er dypt inni kameraet sitt og har ikke lagt merke til den store glødende steinen som er på vei rett mot oss, skutt ut som en brennende pil fra jordens indre. Det er slett ingen lek lenger.

- MOVE!! roper guiden vår.


Men hvor skal vi flytte oss? Vi prøver å tyde retningen, skjønne hvor lavaklumpen vil hen. Marginene er ikke på vår side, så mye synes klart. Nedslaget vil komme innenfor en radius på en og en halv meter av der vi er. Går vi til gal side er døden neste.

Den glødende klumpen kommer nærmere. Nærmere. Nærmere. Nå kan vi høre lyden av den også. Den brennende susingen. Det er like før den treffer. Vi har to sekunder på oss. Er dette slutten?

- Oh my God, oh my God, oh my God, sier Tia-Maria.

En time før den
skjebnesvangre situasjonen er stemningen mye lysere. Da er jeg sammen med Tia-Maria Pakkanen fra Helsinki, en lokal guide og et par tyske vulkanforskere på vei opp til det som skal være verdens mest tilgjengelige vulkan, Yasur, på Tanna i øygruppen Vanuatu.

Og vi trenger ikke akkurat skynde oss. Yasur har hatt daglige utbrudd helt siden kaptein Cook første gang oppdaget den i august 1774. Men der Cook ble nektet å bestige vulkanen fordi den ble ansett for å være hellig, har folk på Tanna nå skjønt at en aktiv vulkan kan dra turister.

Men ifølge guiden vår, 24 år gamle Jackson, har åpningen for turister hatt sin pris:

- Inntil for 20 år siden var fjellet tabu, og nesten ingen kom hit. Men penger forandrer alt. Etter at turistene kom, ble vulkanen sint, forteller han.

Ifølge Jackson
har vulkanen de siste årene vært urolig og agressiv. Før holdt utbruddene seg til én side. Nå kommer utbruddene i flere retninger. Det har gjort landskapet rundt vulkanen svart og uvirkelig. Flere ganger har landsbyboerne måttet hentet trollmenn som kan snakke med vulkanen.

- Det hjelper å snakke med den. Men det er færre og færre som kan det, sier Jackson. Folk som kan snakke med vulkaner er en utdøende art.

For ti år siden kostet vulkanens sinne et menneskeliv. En atten år gammel jente fra Japan ble truffet av en glødende stein mens hun var på toppen. Jackson var sammen med henne og så det hele. Han forteller at kraften var så sterk at hun ble slynget tyve meter bortover.

- Sikker på at dette er trygt, lurer vi.

- Jada, svarer Jackson, før han legger til at det viktigste er at vi lystrer instruksjonene hans. Dersom det skulle komme et kraftig utbrudd, må vi ikke løpe unna. Vi må stå i ro og finne ut hvor steinene treffer før vi tar steget unna.

- Dessuten er det viktig at dere respekterer vulkanen, forteller Jackson. Det er nemlig mye overtro knyttet til Yasur. På det lokale språket betyr navnet gammel mann. Folk som bor i området tror at vulkanen er universets skaper, og at det er her man havner når man dør.

Jackson blir alvorlig i stemmen.


- Det er ikke alle som vet det, men plukker dere disse hvite blomstene, så dør dere tvert.

Jackson peker på noen blomster ved foten av fjellet. Han sier ikke noe om hvordan det henger sammen, han lar oss bare forstå at på Tanna eksisterer sammenhenger vi turister ikke kan se.

Finske Tia-Maria
og jeg forsikrer at vi ikke har noen som helst interesse av å plukke blomster, og priser oss lykkelige for at vi ikke har noe uoppgjort med vulkanen, om det skal være på den her måten.
361 meter høye Yasur ruver i landskapet.
Vi har endelig nådd foten til Yasur. Det er en vakker ettermiddag. Klokken tipper fem. Himmelen er i ferd med å skifte farge. De første stjernene har blitt tent. Vi hører det pulserende braket av utbrudd 150 meter lenger opp, vi kjenner trykket i ørene, fersk aske faller som støv. Et stykke bortenfor oss står noen utbrente palmer og minner oss om at fjellets blod slett ikke er til å spøke med. En vulkan er uberegnelig.

Og mens vi med ærefrykt begynner å gå stegene opp mot toppen, møter vi grupper med mennesker som er på vei ned. De er oppspilte og glade over hva de har opplevd. Superlativene hagler. Yasur har ikke skuffet dem.

Vi fisker opp kameraene våre og begynner å ta bilder allerede før vi kan se den kokende, glødende lapskausen skikkelig. Det er et uvirkelig og fantastisk møte med naturkreftene. Med korte intervaller spruter Yasur lava og glødende steiner høyt opp i luften med voldsomme brak. Trykket fra eksplosjonene kjennes i ørene. Vi blir andektig i bevegelsene våre. Jackson smiler.

- Bare ta så mange bilder dere vil, sier han og peker på en liten høyde hvor utsikten er enda bedre.

Skumringen gjør opplevelsen
av vulkanen enda mer minneverdig. For hvert minutt som går, trer fargene fra naturens fyrverkeri fram og blir skarpere og sterkere. Og akkurat i det du begynner å bli vant til det fargesprakende fyrverkeriet, slår Yasur på stortromma og serverer et utbrudd enda mer imponerende enn det forrige.

Vi står andektige og ser på den pulserende ilddansen i over en time. Det er vanskelig å rive seg løs. Vi vil bare oppleve ett utbrudd til. Og enda ett. Få de bildene som yter vulkanen rettferd. Tia-Maria og jeg stiller oss opp på stedet hvor utsikten er best. Hun betrakter vulkanen gjennom kameraets øye. Jeg står like bak.

Og det er da det skjer. Det store utbruddet vi håper å oppleve før vi sier farvel til Yasur for denne gang. Et voldsomt brak skjærer gjennom nattens stillhet, og ut av fjellets indre spyttes glødende lava og store steiner høyt opp i luften. Jeg følger dem opp i været med øynene mens vi som er på toppen møtes i et kollektivt WOW!

Den tyske vulkanforskeren Matthias Hort står noen meter bortenfor og filmer det neste som skjer. Det som han noen timer senere, når han får summet seg, beskriver som den mest skremmende opplevelsen han noen gang har hatt.

For retningen til vulkanen snur under det kraftige utbruddet. Og en av de store, glødende steinene er på full fart mot der Tia-Maria og jeg står. Jeg legger hånden på skulderen hennes, og peker opp mot nattehimmelen mot det hun ennå ikke har sett.

- Den kommer rett mot oss, se!

Tia-Maria vil løpe. Jeg sier at vi ikke bør løpe før vi vet hvor den glødende steinen vil treffe. Matthias og assistenten hans, Kristina kommer seg unna der vi står. Det samme gjør guiden vår, Jackson. Vår første innskytelse er at det betyr at lavasteinen kommer til å treffe midt mellom oss, og at vi bør ta to steg til venstre.

Vi blir heldigvis stående.


Og den glødende steinen kommer nærmere. Nærmere. Nærmere. Den kommer til å lande rett der vi står. Eller like til siden i hvilken som helst retning.

- MOVE!! roper Jackson. Men vi vet ikke hvor vi skal flytte oss. Vi prøver fortvilt å lese retningen, men det er som å gjette hvor pilen mot deg vil treffe.

Nå kan vi høre lyden av den brennende lavaklumpen også. Den er stor. Det er som på film, når en meteor er på full fart ned mot jordens overflate. Men dette er virkelig. Den er like over oss.

Vi har to sekunder på oss til å velge retning.

- Oh my God, oh my God, oh my God, sier Tia Maria.

Så snur vi ryggen til og sjanser på høyre.

Lyden av sammenstøt
høres like bak oss mens vi løper. Jeg frykter at vi kommer til å bli truffet i ryggen av glødende splinter, men denne lavasteinen oppfører seg heldigvis ikke slik. Vi snur oss og ser mot den glødende klumpen. Den har truffet nøyaktig der vi stod. Den er en meter bred. Den gikk ikke til siden.

- SHIT, roper tyske Kristina.

Vi er alle enige i
at dette ikke er et blivende sted, og at det ville vært en fordel å komme seg ned igjen så fort som mulig. Og som så mange turister før oss, snur vi ryggen til udyret, og småløper ned siden av den illsinte vulkanen.

Vi hører flere lavabomber komme over kanten. Vi forserer nattemørket så fort vi kan, vel vitende om at vi hadde flaks i dag, at det kunne gått så uendelig mye verre.

Hvor nære vi var døden? Tyske Matthias Hort vil helst ikke tenke på det. To timer senere, når hjernene våre har begynt å fungere igjen, og vi har klart å roe oss, klarer vulkanforskeren likevel å sette ord på opplevelsen.

- Denne vulkanen bevegde seg mot oss. Om det hadde kommet flere enn én sten, eller om vi hadde vært flere mennesker på toppen, så hadde noen av oss strøket med.

Han er ikke i tvil:
Vi hadde flaks i dag. Vi lærte en lekse.

Jeg lærte en lekse selv, en lekse som i skrivende stund er litt vanskelig å svelge.

Neste gang vil jeg trolig tenke meg om to ganger før jeg lener meg mot statistikk og odds og bråkjekt svarer at sjansen for at noe skal skje er minimal.

Vi kunne forsyne meg blitt drept av en vulkan ...

Fortsatt lyst til å besøke Yasur? Ha med deg godt skotøy, en genser og en lommelykt. Og forsikre deg om at testamentet ditt er i orden ...


(Denne historien ble første gang publisert i ABC Nyheter)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar