Vanuatu: Her stod jeg

Jeg hadde opplevd jordskjelv, kuttet meg på korallrev, spist opp malariatablettene mine og badet i tordenvær. Men det skulle bli en vulkan som nesten tok knekken på meg.

- Den kommer rett mot oss, se!

Jeg tar tak i skulderen til Tia-Maria, den finske turisten som står like foran meg ved krateret til Stillehavets berømte vulkan, Yasur. Tia-Maria er dypt inni kameraet sitt og har ikke lagt merke til den store glødende steinen som er på vei rett mot oss, skutt ut som en brennende pil fra jordens indre. Det er slett ingen lek lenger.

- MOVE!! roper guiden vår.

Men hvor skal vi flytte oss? Vi prøver å tyde retningen, skjønne hvor lavaklumpen vil hen. Marginene er ikke på vår side, så mye synes klart. Nedslaget vil komme innenfor en radius på en og en halv meter av der vi er. Går vi til gal side er døden neste.

Den glødende klumpen kommer nærmere. Nærmere. Nærmere. Nå kan vi høre lyden av den også. Den brennende susingen. Det er like før den treffer. Vi har to sekunder på oss. Er dette slutten?

- Oh my God, oh my God, oh my God, sier Tia-Maria.

En time før den skjebnesvangre situasjonen er stemningen mye lysere. Da er jeg sammen med Tia-Maria Pakkanen fra Helsinki, en lokal guide og et par tyske vulkanforskere på vei opp til det som skal være verdens mest tilgjengelige vulkan, Yasur, på Tanna i øygruppen Vanuatu.

Og vi trenger ikke akkurat skynde oss. Yasur har hatt daglige utbrudd helt siden kaptein Cook første gang oppdaget den i august 1774. Men der Cook ble nektet å bestige vulkanen fordi den ble ansett for å være hellig, har folk på Tanna nå skjønt at en aktiv vulkan kan dra turister.

Men ifølge guiden vår, 24 år gamle Jackson, har åpningen for turister hatt sin pris:

- Inntil for 20 år siden var fjellet tabu, og nesten ingen kom hit. Men penger forandrer alt. Etter at turistene kom, ble vulkanen sint, forteller han.

Ifølge Jackson har vulkanen de siste årene vært urolig og agressiv. Før holdt utbruddene seg til én side. Nå kommer utbruddene i flere retninger. Det har gjort landskapet rundt vulkanen svart og uvirkelig. Flere ganger har landsbyboerne måttet hentet trollmenn som kan snakke med vulkanen.

- Det hjelper å snakke med den. Men det er færre og færre som kan det, sier Jackson. Folk som kan snakke med vulkaner er en utdøende art.

For ti år siden kostet vulkanens sinne et menneskeliv. En atten år gammel jente fra Japan ble truffet av en glødende stein mens hun var på toppen. Jackson var sammen med henne og så det hele. Han forteller at kraften var så sterk at hun ble slynget tyve meter bortover.

- Sikker på at dette er trygt, lurer vi.

- Jada, svarer Jackson, før han legger til at det viktigste er at vi lystrer instruksjonene hans. Dersom det skulle komme et kraftig utbrudd, må vi ikke løpe unna. Vi må stå i ro og finne ut hvor steinene treffer før vi tar steget unna.

- Dessuten er det viktig at dere respekterer vulkanen, forteller Jackson. Det er nemlig mye overtro knyttet til Yasur. På det lokale språket betyr navnet gammel mann. Folk som bor i området tror at vulkanen er universets skaper, og at det er her man havner når man dør.

Jackson blir alvorlig i stemmen.

- Det er ikke alle som vet det, men plukker dere disse hvite blomstene, så dør dere tvert.

Jackson peker på noen blomster ved foten av fjellet. Han sier ikke noe om hvordan det henger sammen, han lar oss bare forstå at på Tanna eksisterer sammenhenger vi turister ikke kan se.

Finske Tia-Maria og jeg forsikrer at vi ikke har noen som helst interesse av å plukke blomster, og priser oss lykkelige for at vi ikke har noe uoppgjort med vulkanen, om det skal være på den her måten.

361 meter høye Yasur ruver i landskapet.

Vi har endelig nådd foten til Yasur. Det er en vakker ettermiddag. Klokken tipper fem. Himmelen er i ferd med å skifte farge. De første stjernene har blitt tent. Vi hører det pulserende braket av utbrudd 150 meter lenger opp, vi kjenner trykket i ørene, fersk aske faller som støv. Et stykke bortenfor oss står noen utbrente palmer og minner oss om at fjellets blod slett ikke er til å spøke med. En vulkan er uberegnelig.

Og mens vi med ærefrykt begynner å gå stegene opp mot toppen, møter vi grupper med mennesker som er på vei ned. De er oppspilte og glade over hva de har opplevd. Superlativene hagler. Yasur har ikke skuffet dem.

Vi fisker opp kameraene våre og begynner å ta bilder allerede før vi kan se den kokende, glødende lapskausen skikkelig. Det er et uvirkelig og fantastisk møte med naturkreftene. Med korte intervaller spruter Yasur lava og glødende steiner høyt opp i luften med voldsomme brak. Trykket fra eksplosjonene kjennes i ørene. Vi blir andektig i bevegelsene våre. Jackson smiler.

- Bare ta så mange bilder dere vil, sier han og peker på en liten høyde hvor utsikten er enda bedre.

Skumringen gjør opplevelsen av vulkanen enda mer minneverdig. For hvert minutt som går, trer fargene fra naturens fyrverkeri fram og blir skarpere og sterkere. Og akkurat i det du begynner å bli vant til det fargesprakende fyrverkeriet, slår Yasur på stortromma og serverer et utbrudd enda mer imponerende enn det forrige.

Vi står andektige og ser på den pulserende ilddansen i over en time. Det er vanskelig å rive seg løs. Vi vil bare oppleve ett utbrudd til. Og enda ett. Få de bildene som yter vulkanen rettferd. Tia-Maria og jeg stiller oss opp på stedet hvor utsikten er best. Hun betrakter vulkanen gjennom kameraets øye. Jeg står like bak.

Og det er da det skjer. Det store utbruddet vi håper å oppleve før vi sier farvel til Yasur for denne gang. Et voldsomt brak skjærer gjennom nattens stillhet, og ut av fjellets indre spyttes glødende lava og store steiner høyt opp i luften. Jeg følger dem opp i været med øynene mens vi som er på toppen møtes i et kollektivt WOW!

Den tyske vulkanforskeren Matthias Hort står noen meter bortenfor og filmer det neste som skjer. Det som han noen timer senere, når han får summet seg, beskriver som den mest skremmende opplevelsen han noen gang har hatt.

For retningen til vulkanen snur under det kraftige utbruddet. Og en av de store, glødende steinene er på full fart mot der Tia-Maria og jeg står. Jeg legger hånden på skulderen hennes, og peker opp mot nattehimmelen mot det hun ennå ikke har sett.

- Den kommer rett mot oss, se!

Tia-Maria vil løpe. Jeg sier at vi ikke bør løpe før vi vet hvor den glødende steinen vil treffe. Matthias og assistenten hans, Kristina kommer seg unna der vi står. Det samme gjør guiden vår, Jackson. Vår første innskytelse er at det betyr at lavasteinen kommer til å treffe midt mellom oss, og at vi bør ta to steg til venstre.

Vi blir heldigvis stående.

Og den glødende steinen kommer nærmere. Nærmere. Nærmere. Den kommer til å lande rett der vi står. Eller like til siden i hvilken som helst retning.

- MOVE!! roper Jackson. Men vi vet ikke hvor vi skal flytte oss. Vi prøver fortvilt å lese retningen, men det er som å gjette hvor pilen mot deg vil treffe.

Nå kan vi høre lyden av den brennende lavaklumpen også. Den er stor. Det er som på film, når en meteor er på full fart ned mot jordens overflate. Men dette er virkelig. Den er like over oss.

Vi har to sekunder på oss til å velge retning.

- Oh my God, oh my God, oh my God, sier Tia Maria.

Så snur vi ryggen til og sjanser på høyre.

Lyden av sammenstøt høres like bak oss mens vi løper. Jeg frykter at vi kommer til å bli truffet i ryggen av glødende splinter, men denne lavasteinen oppfører seg heldigvis ikke slik. Vi snur oss og ser mot den glødende klumpen. Den har truffet nøyaktig der vi stod. Den er en meter bred. Den gikk ikke til siden.

- SHIT, roper tyske Kristina.

Vi er alle enige i at dette ikke er et blivende sted, og at det ville vært en fordel å komme seg ned igjen så fort som mulig. Og som så mange turister før oss, snur vi ryggen til udyret, og småløper ned siden av den illsinte vulkanen.

Vi hører flere lavabomber komme over kanten. Vi forserer nattemørket så fort vi kan, vel vitende om at vi hadde flaks i dag, at det kunne gått så uendelig mye verre.

Hvor nære vi var døden? Tyske Matthias Hort vil helst ikke tenke på det. To timer senere, når hjernene våre har begynt å fungere igjen, og vi har klart å roe oss, klarer vulkanforskeren likevel å sette ord på opplevelsen.

- Denne vulkanen bevegde seg mot oss. Om det hadde kommet flere enn én sten, eller om vi hadde vært flere mennesker på toppen, så hadde noen av oss strøket med.

Han er ikke i tvil: Vi hadde flaks i dag. Vi lærte en lekse.

Jeg lærte en lekse selv, en lekse som i skrivende stund er litt vanskelig å svelge.

Neste gang vil jeg trolig tenke meg om to ganger før jeg lener meg mot statistikk og odds og bråkjekt svarer at sjansen for at noe skal skje er minimal.

Vi kunne forsyne meg blitt drept av en vulkan ...

Fortsatt lyst til å besøke Yasur? Ha med deg godt skotøy, en genser og en lommelykt. Og forsikre deg om at testamentet ditt er i orden ...

(Denne historien ble første gang publisert i ABC Nyheter)

Gdansk - og den polske drømmen

Litt over en time med fly fra Oslo ligger Gdansk, en av Europas vakreste middelalderbyer.

Til alle dere som hadde forventet en klassisk reisereportasje fra Gdansk: Beklager. Jeg er lei for det. Men jeg bare må fortelle om en drøm jeg hadde for to uker siden.

Jeg drømte nemlig at jeg skulle reise med Norwegian fra Sortland til Stokmarknes. En helt meningsløs distanse for et fly, selvsagt. For det første finnes det ikke flyplass på Sortland. Og for det andre ligger Stokmarknes bare knappe 30 kilometer unna. Men Norwegian lot ikke til å bry seg med det. De tok av fra bussterminalen på Sortland, og på grunn av den korte distansen mellom de to byene, gadd de ikke fly høyere enn 10 meter over riksveien.

Så lurer du kanskje på hva dette har med Gdansk og Polen å gjøre.

Jeg kommer til det. Bare vent. Først litt mer drøm. For det som skjedde videre i denne drømmen var at flykapteinen plutselig grep mikrofonen og begynte å underholde passasjerene med å synge «Vil du værra med mæ hjem i natt». På polsk.

Nå kan ikke jeg polsk. Aldri har jeg vært i Polen før heller. Men hjernens veier er uransakelige. Og i drømmen min hørtes sangen piloten sang unektelig polsk ut. «Strabadja vana nasjna da» sang han. Igjen og igjen. «Strabadja vana nasjna da». Når jeg våkner, skriver jeg det ned, bombesikker på at hjernen min har skapt noe polsk.

En uke senere er jeg sammen med lillebroren min på helgetur til Gdansk. Det var noe vi hadde avtalt lenge. Og nå passer det med å si at Gdansk blant nordmenn trolig forbindes med skittengrå skipsverft, frihetskampen til Lech Walesa og det pussige navnet som likegjerne kunne vært Gsvensk eller Gnorsk. Men sannheten er at den polske Østersjøbyen er en av Europas vakreste middelalderbyer, og at den..

.. Nei, jeg kjenner at jeg må tilbake til drømmen igjen. Den underlige, underlige drømmen. For sett at hjernen min virkelig har skapt noe polsk, helt av seg selv. Ja, da ville det jo ha vært intet mindre enn en sensasjon! Det var klart at det måtte testes ut.

Men å teste ut slikt i praksis er lettere sagt enn gjort. For å gå bort til fremmede for å komme med meningsløst babbel av typen «Strabadja vana nasjna da» er flaut. Men flauere er det å gå bort til fremmede for å si «Vil du værra med mæ hjem i natt». For jeg er ikke sånn. Jeg er mye. Men jeg er ikke sånn. Dessuten er jeg med lillebror.

Øystein (som er broren min) og jeg (som er undertegnede) gikk rundt omkring i Gdansk' vakre gamleby (Stare Miasto) i håp om å finne noen å spørre.

Og her passer det å si noe mer om denne polske byen på størrelse med Oslo. For Gdansk er nok mer en sommerby enn en vinterby. På denne tiden av året holder folk seg gjerne innendørs. Som februarturist i byen kan det nesten føles som om du har hele byen for deg selv. Byen virket så godt som folketom. Og utrolig rolig.

Men det har ikke alltid vært like rolig her. I løpet av byens tusenårige historie har byen blitt beleiret av korsfarere, opplevd angrep av både Napoleon og svenske tropper, samt blitt lagt i grus av såvel tyskere som russere.

Her var det også andre verdenskrig startet den 1. september 1939 da den tyske panserkrysseren Schleswig-Holstein, offisielt på vennskapsvisitt, begynte å skyte på polske stillinger på halvøyen Westerplatte, like utenfor byen. I dag er Westerplatte et parkområde hvor du fritt kan bevege deg rundt og la tankene vandre. Her sømmer det seg ikke å nevne det polske tullballet mitt med et eneste ord.

Og heller ikke her skal jeg nevne «Strabadja vana nasjna da».

For 90% av Gdansk lå i ruiner etter krigen. Men heldigvis pøste ikke det etterfølgende kommunistregimet på med stygge betongkolosser som man gjerne forbinder med øst-Europa. I stedet fant man fram gamle fotografier og malerier, og renoverte bykjernen fullstendig.

Og nå kommer setningen jeg synes er så fin: For som en fugl Føniks har den polske byen igjen reist seg fra asken og blitt et symbol på solidaritet og europeisk frihetskamp. Den gamle hansabyen har begynt å blomstre på ny.

Dermed er det rart at det ikke finnes flere folk her. For jeg kan ikke si «Strabadja vana nasjna da» til hvemsomhelst heller. I tilfelle det betyr det jeg tror. Jeg er redd for å sende ut gale signaler.

Derfor prøver jeg heller å synge strofen for meg selv der vi går rundt i byen. Vi besøker ravmuseum, enorme kirker, en gammel kran, vakre havnepromenader og flere restauranter de tre dagene vi tilbringer i byen. Vi spiser og drikker godt, for en fjerdedel av hva prisen ville ha vært i Norge, men til tross for iherdig nynning av «Strabadja vana nasjna da», er det ingen som bryr seg.

Det kan selvsagt bety at jeg ikke har drømt noe polsk. Eller, Gud forby, at jeg har drømt noe polsk, men at det er meg selv det er noe feil med.

Ikke før siste dag, i det jeg står i hotell-lobbyen med kofferten i hånden, tar jeg mot til meg og tester ut min polske drøm. Da har jeg ingenting å tape lenger. Jeg skal likevel hjem.

- Strabadja vana nasjna da, sier jeg på en spørrende måte til den blide damen i resepsjonen.
- Sorry?
- Nei, det var bare noe jeg drømte nå nylig. Jeg tror det kan være polsk.
- Det er nok ikke det, svarer damen på engelsk.
- Åh?
- Nei, jeg har aldri hørt det før.
- Men det høres polsk ut, prøver jeg meg.
- Nei. Men kanskje du uttaler det feil. Hva skal det bety?

Jeg mumler noe om at jeg ikke er sikker.
Damen svarer at hun heller ikke vet:

- Kanskje det er svensk, smiler hun.

HONG KONG: Om du graver et hull gjennom jorden

Myten sier at du havner i Kina om du graver et hull gjennom jorden. Men hvor tror kineserne at de havner? Svaret skulle vise seg å være svært vanskelig å finne.

- Hvorfor skal vi grave, sa du? Den kinesiske mannen i tyveårene ser på meg med store øyne. Jeg har huket tak i ham for å få svar på det evinnelige spørsmålet om hvor man havner om man graver et hull gjennom jorden.

Barnelærdommen sier jo at vi havner i Kina om vi bare graver oss dypt nok ned. Men tror kineserne at de havner i Norge om de tar spaden fatt?

Så langt er det lite som tyder på det. Ting tyder heller på at kineserne ikke kommer noen steder. Skal jeg tro de jeg møter på gata i Hongkong, har kinesere flest en påtagende uvilje mot umotivert graving. De trenger motivasjon for i det hele tatt å vurdere å begynne.

- Men lurer du ikke på hvor du havner dersom du graver deg rett ned, spør jeg og prøver å fri til den kinesiske nysgjerrigheten.

- Nei. Det har jeg aldri tenkt på, svarer mannen, før han legger til at hele prosjektet høres forferdelig dyrt ut, det høres ikke ut som et prosjekt som vil lønne seg eller levere overskudd.

- Dessuten er det jo veldig varmt der nede i jorden, vi ville aldri klart å komme spesielt dypt.

- Men det er jo bare teoretisk, prøver jeg meg. Lurer dere ikke på hva som skjuler seg under bakken?

- Er det en skatt der, graver vi egentlig etter en skatt?

- Nei, svarer jeg og forklarer så godt jeg kan at det ikke er en skatt de graver etter, men at barn i Norge og Vesten lærer at de kommer til Kina dersom de bare graver dypt nok. Og nå lurer jeg på hvor kineserne tror at de havner.

Det viser seg å være nytteløst. Mannen jeg snakker med lurer nemlig ikke på det. Han bare trekker på skuldrene og haster videre med en forunderlig mine i ansiktet. Som om han nettopp har fått bekreftet at folk fra Vesten er rare.

Kanskje skyldes forvirringen språkproblemer, mer enn kulturelle barrierer. Derfor forsøker jeg meg med en tolk. En som kan oversette fra engelsk til kantonesisk. Jeg forklarer tolken hva jeg gjerne vil ha svar på. At jeg lurer på hvor kineserne tror de havner dersom de graver et hull gjennom jorden.

- Åh, er det en gåte, lurer tolken.

- Nei, det er ingen gåte. Jeg bare lurer. I Norge og Vesten tror vi jo at vi havner i Kina om vi graver oss ned. Kan du ikke bare spørre folk på gata her hvor de tror de havner.

Etter et par runder fram og tilbake sier tolken at hun godt kan spørre, men hun skjønner verken spørsmålet eller hvorfor jeg lurer. Dette er ikke noe vi tenker på, forklarer hun, før hun er grei og huker tak i en jente på omlag tyve som får fremført spørsmålet mitt på kantonesisk.

Det er utrolig hvor mange ord tolken må bruke for å forklare hva jeg mener. Det går minst et par minutter. Og når den forbipasserende jenta først svarer, kommer hun med et svar som trolig er listet opp under ordet GJESP i ordlista. Undergrunnen, svarer hun.

- Undergrunnen?

- Ja. Hva er det riktige svaret?

Gjennom tolken forklarer jeg at jeg ikke har noe riktig svar.

- Er det ikke en IQ-test, lurer jenta.

- Nei, det er ingen IQ-test. Det er bare jeg som lurer.

Jenta himler med øynene, og tolken forklarer at det er det som er problemet med spørsmålet mitt. Det høres nemlig ut som om jeg er ute etter å sette dem fast. Som om det er et vestlig spørsmål som skal måle IQen til kineserne. Tolken sier at hun rett og slett synes det er ubehagelig å spørre folk på gata her i Hongkong om kinesisk graving. Hun sier at hun føler seg dum.

Jeg forsikrer henne om at jeg ikke har noen grunn til å mistenke kineserne for lav IQ, det var jo for eksempel de som oppfant kruttet.

- Det er jo ikke meningen å få deg til å føle deg dum, sier jeg.

Det blir til at det er jeg, som gravende journalist, som må huke tak i nestemann i et forsøk på å komme til bunns i mysteriet. Men også denne gang møter spørsmålet mitt veggen i det vestlig teori møter kinesisk logikk.

Mannen jeg akkurat har stoppet fokuserer på de praktiske problemene med denne gravingen.

- Oi, det hørtes dyrt ut sier han.

- Ja, jeg ser ikke bort fra at det er dyrt. Men hvor tror du at du havner?

- Og tenk på logistikken!

Jeg er snar med å svare at vi for Guds skyld ikke skal tenke på logistikken, for da vet jeg akkurat hvor svaret bærer hen. Men det er for sent. Den kinesiske mannen har allerede havnet inn i en tirade om hvor utrolig upraktisk denne hullgravingen må være. Han snakker til meg som om det skulle foregå mye umotivert graving i Vesten.

- Her bruker vi vanligvis fly og båt for å komme oss rundt, svarer han.

- Joda, jeg skjønner da det, sukker jeg. Vi har da fly og båt der jeg kommer fra også, men jeg tenker rent teoretisk. Hvor tror dere at dere havner om dere graver et hull?

- Vi graver bare hull dersom vi tror det er en skatt der.

- Graver dere ikke hull om dere ikke tror det er en skatt der?

- Nei, hvorfor skal vi det?

- Vel, altså ...

Jeg gir opp. Jeg lurer jo ikke så mye på spørsmålet at jeg har tenkt å dumme ut meg selv eller kineserne. Det var jo ikke derfor jeg ble journalist, for å spre vestlig arroganse eller ignoranse. Jeg er jo gjest i dette landet og vil jo, med få unntak, de fleste vel.

Sannheten er at du ikke kommer til Norge dersom du begynner å grave et hull fra Kina. Svaret fant jeg på nettsiden «Dig a hole through the earth». En side som på en enkel og grei måte viser deg hva som er rett under gitte punkt på Jorden og som dermed sparer deg for både å dumme deg ut på gata i Kina og for fryktelig mye gravearbeid.

Etter fadesen på gata i Hongkong har jeg brukt tjenesten til å grave meg ned fra både høyt og lavt, opp og ned, nord og sør. Jeg har gravd fra Sørpolen og kommet til Nordpolen. Jeg har gravd fra Spania og kommet til New Zealand. Og jeg har gravd meg ned fra Hawaii og dukket opp midt i Afrika.

I virkeligheten havner du faktisk et sted i nærheten av New Zealand dersom du skulle grave et hull fra Norge.
Og skulle kineserne plutselig få ånden over seg og hente spadene sine, ville de trolig endt opp i Chile eller Argentina.

Sjansen er imidlertid stor for at de ikke hadde giddet. De hadde nok heller tatt fly.


(Denne skildringen min ble første gang publisert i ABC Nyheter 6. mai 2008)

NAURU: Landet rundt på tre timer

Men om du prøver på det, er sjansen stor for at Morgan Solomon stopper bilen sin og tilbyr deg skyss. 

Jeg skulle gå rundt verdens minste republikk. Jeg skulle gå rundt Nauru. Ifølge folk som forstår seg på det, skulle spaserturen rundt den 21 kvadratkilometer store stillehavsnasjonen ta litt over tre timer. Jeg ville ha noe å fortelle venner og familie. Jeg har gått rundt et land, skulle jeg si.

47 år gamle Morgan Solomon ville det annerledes.

Jeg hadde gått knapt en kilometer fra Menen Hotel da en hvit, litt sliten varebil kjørte opp på siden min, og et stort smil tittet ut av vinduet og tilbød meg skyss.

- Det er ikke sunt å gå for mye i solen, sa mannen med det store smilet. Hopp inn.

Slik gikk det til at jeg havnet i passasjersetet til Morgan Solomon.

Hvor han var på vei kunne han ikke si. Han kjørte nå likevel bare der, som han sa det. Han manglet noen tenner i munnen, og kunne sikkert valgt å skjule det med å være sur. Men slik er ikke innbyggerne på Nauru. Her sitter smilene løst, selv om det har blitt færre og færre ting å smile av siden engelske koloniherrer oppdaget landet og ga det navnet Pleasant Island.

- Jeg har allerede passert deg én gang i dag, og da sa jeg til meg selv at jeg skulle stoppe opp om jeg så deg en gang til. It's true! Hæhæhæ.

Morgan Solomon ler en rungende latter, mens han holder stø kurs langs den brede veien som slynger seg rundt Nauru.

Og la meg si det først som sist: Nauru er ikke verdens mest åpenbare turistdestinasjon. Det er ikke et land du reiser til på måfå eller fordi flyet til Thailand er fullt. Så er det da heller ikke tilfeldig at jeg er her. Jeg har reist hit med egen viten og vilje. Det er noe jeg lenge har drømt om å gjøre.

Min fascinasjon for den vesle nasjonen startet da jeg som fjortenåring fikk en signert hilsen fra Naurus tidligere president, Bernard Dowiyogo, og i ren begeistring oppdaget at Nauru også hadde 17. mai som grunnlovsdag.
Den gang var Nauru en av verdens rikeste nasjoner med en framtid som så lys ut.

Siden har det gått raskt nedover. Men interessen min har holdt seg mer eller mindre stabil. Gjennom årenes løp har jeg lest meg såpass opp på landet at jeg i dag trolig kan litt for mye om Nauru enn det som sunt er.

Derfor føles det riktig endelig å være her. Og det føles enda mer riktig å bli kjørt rundt den vesle nasjonen av en av landets innbyggere. Jeg forteller at jeg har reist langt. At jeg kommer fra Norge, fra andre siden av kloden.

Morgan kjenner til Norge.

- Er det kaldt der, spør han.
- Ja, svarer jeg. Noen ganger er det dritkaldt.

Jeg er ikke akkurat ansatt i Norges Turistbyrå.

- Her på Nauru er det alltid rundt tretti grader, forteller Morgan. Tretti grader og sol. Hele tiden.
Vi kjører gjennom distriktet Yaren. Nauru har ingen hovedstad. Dette er det nærmeste vi kommer. Yaren har regjeringsbygninger, ungdomsskole, noen hus, butikker og en flyplass. Vi kjører over flyplassen. Det er der hovedveien går, rett over flystripa. Den stenges når det kommer fly. Det skjer ikke så ofte lenger.

Republikkens eget flyselskap, Air Nauru, hadde i sin tid stor flystall og mange destinasjoner på rutenettet sitt. Men da pengene brått tok slutt hadde de ikke lenger råd til vedlikehold, og flyene ble solgt unna. Morgan husker godt glansdagene.

- Vi reiste overalt. Til Australia. Til New Zealand. Til Hawaii, Hong Kong, Manila og Tokyo. Det kostet nesten ingenting. Det var ikke slik som nå. Nå har jeg ikke fløyet på flere år.

Etter at Air Nauru ble lagt ned satt nasjonen igjen uten fly. Men for få år siden fikk Nauru en Boeing 737 i gave fra Taiwan og kunne starte nytt flyselskap. Our Airline, som er et finere ord for det som like gjerne kunne hatt navnet Our Airplane. Flyet stopper her et par ganger i uken.

Det er altså ikke lett å flykte fra Nauru.

At det er vanskelig å komme seg vekk, fikk også en 91 år gammel nauruaner erfare da japanerne invaderte tidlig på førtitallet. Mannen kastet seg på mopeden sin for å flykte fra okkupasjonsmakten. Han kom to og en halv gang rundt øya, før han fikk slag og falt død om.

Fortsatt er restene etter andre verdenskrig godt synlig i landet. Rundt øya kan man ennå se japanske bunkere og kanoner. For de få turistene som tar turen til Nauru, listes de opp som en av attraksjonene. Nauru har ikke så mange andre. De har ingen museer. Ingen kino. Ingen taxi. Ingen utstillinger eller gallerier. Ingen minibank. Ingen nedskrivinger av fortidens liv og tradisjoner.

Om du skal ha oversikt over Naurus tradisjon og befolkning må du oppsøke biblioteker i Australia, etter at nasjonalarkivet gikk tapt da regjeringsbygget ble satt fyr på for noen år siden.

Nylig brant også landets politistasjon ned til grunnen. Oppgitte nauruanere tente på bygningen i misnøye og fortvilelse over landets kollaps.

- Jeg vet ikke hvem det var som stod bak. Det går noen rykter, men ingen har stått fram og sagt noe, forteller Morgan.
- Tror du de noen gang blir tatt?
- Jeg vet ikke.

Også Morgan Solomon er oppgitt over Naurus ublide skjebne. Og han er lei av at politikerne bare krangler med hverandre uten å komme i gang med det de er satt til å gjøre. Han sier at nasjonens slagord er 'Guds vilje først'. Så langt synes Morgan det har vært dem selv først. Politikere og presidenter.

I perioder var presidentskiftene på Nauru så hyppige at de nyvalgte presidentene knapt rakk å få satt seg skikkelig i presidentstolen før de måtte rydde pulten igjen. 2003 var spesielt ille. Da byttet landet president hele syv ganger. Naurus nåværende president, den 38 år gamle vektløfteren Marcus Stephen, har sittet siden desember 2007.

Morgan håper Stephen blir sittende en stund.

- Mister Stephen er en bra mann. Han brukte å være vektløfter før. Jeg håper han kan løfte oss også. Vi er jo et lite land. Hæhæhæ.

Morgan har rett i at Nauru er et lite land. Men befolkningen er den tykkeste i verden. Den plutselige velstanden førte til at tradisjonell mat ble kastet over bord av en befolkning som heller foretrakk enkel og usunn ferdigmat. I dag er hele 95 prosent av innbyggerne over femten overvektig. Det er tykkest i verden.

Et par av dem kjører foran oss på motorsykkel. Det er faren som styrer. Han er svært tykk. Bak ham sitter det som trolig er kona. Tykk hun også. Forrest sitter datteren på syv, åtte. Hun er ikke større enn andre barn på sin alder. Temaet om overvekt og livsstil er interessant, men ømtålig. Jeg lar det ligge.

- Jeg har hørt om et sted som heter Buada Lagoon, prøver jeg meg. Hvor er det hen?
Morgan blir himmelfallen over lokalkunnskapen min. Et stort smil brer seg over de manglende fortennene.
- Har du virkelig hørt om Buada Lagoon, spør han.

Svaret er, som den observante leser trolig har fått med seg, et rungende ja.


Buada Lagoon er en brakkvannskilde, en liten innsjø, midt i Nauru. Jeg forklarer Morgan at jeg som liten tittet på et kart over Nauru og ble forbløffet over å oppdage en liten innsjø midt på øya. Morgan forteller at han også deler denne forbløffelsen. Han kaller det Herrens gave til nasjonen Nauru. Han synes det er utrolig at en så liten øy skal ha en kilde med brakkvann.

Morgan har allerede tatt av fra hovedveien og kjørt noen hundre meter inn i innlandet for å vise meg herligheten.

- Se her, sier han før han runder en bakketopp. - Nå ser du ingenting og tror at det bare vil være skog og vanlig terreng fremfor oss. Men se nå!

Han kjører over bakketoppen.

- Se et vann! Hæhæhæ.

- Se et vann! Midt i Nauru ligger Buada

Morgan synes Buada Lagoon er så utrolig at han rygger tilbake og tar hele prosedyren en gang til. Se et vann, gjentar han. Og ler latteren sin.

Etter å ha vist meg denne herrens gave (praise det lord, sier han), og kjøpt en mango fra en jente som kom gående langs veien (spis den, den er til deg, jeg sverger på at du ikke har spist bedre mango før), fortsetter Morgan mot toppen av øya, hvor fosfatindustrien har hatt sitt hovedsete. Utvinningen av fosfat har nå kommet i gang igjen. Om enn i noe mindre målestokk enn før.

- Forskere har tittet på satelittbilder og funnet ut at det fortsatt er tusenvis av tonn med fosfat igjen på Nauru. Det er ikke tomt. Alt her er fosfat, til og med veien vi kjører på, forteller han.

Morgan stopper bilen og går ut for å ta en neve grus i hendene sine.

- Du kan nesten si at dette er verdens dyreste vei. Veien består av hundre prosent fosfat.
Han sier det ikke helt slik. Han sier at veien består av pospat. Han uttaler ph som p. Pospat. Jeg har sagt fosfat et par ganger, men da virket det ikke helt som om han skjønte hva jeg snakket om.

- Jeg brukte å jobbe i pospatindustrien. Det var tungt arbeid. Jeg jobbet i to, tre år så sluttet jeg. Senere jobbet jeg på båt og som politimann. Men nå har jeg ikke noe å gjøre.

Det samme gjelder størstedelen av befolkningen på Nauru. De har ikke noe arbeid å ta seg til. Men selv om problemene er åpenbare, vil du aldri se dem tigge eller be om penger.

Og om du plutselig skulle trenge deres hjelp, ville de ikke finne på å ta seg betalt (noe som viser seg et par dager senere, når undertegnede plutselig blir tørst en kveld, og hotellbussen kjører halve øya rundt slik at jeg skal få kjøpt meg noe å drikke).

Et par lastebiler passerer oss på veien ned fra fosfatfeltet. Bare støvskyen henger igjen. Morgan ruller opp vinduet før han svinger ut på hovedveien igjen. Vi passerer det som minner om et kraftverk. Det ser ut til å hatt bedre dager. Etter at Nauru gikk konkurs begynte landet med strømrasjonering. Det har ført til at strømmen er av flere timer per dag. Mange nauruanere har derfor gått til anskaffelse av generator.
Morgan Solomon er ikke en av dem.

- Vi har strøm fra 12 til 16. Deretter har vi strøm fra 18 til 20, forteller han. Han sier ikke så mye mer om den saken. Bare at det inntil nylig brukte å være fire timer strøm. Nå er det øket til seks. Med museskritt går ting framover.

Vi legger bak oss Naurus eneste kino, som lukket dørene i 1999, og det relativt store civic-senteret som var regnet som et av Naurus staseligste bygg og som inneholder landets eneste nettkafe. I speilet kan jeg se at det har hull i taket som har blitt forsøkt tettet med svart plastikk.

Senere passerer vi det Morgan kaller det kinesiske og det europeiske kvarteret. Han beskriver områder og små samfunn som var levende for få år siden mens fosfaten fortsatt var på høyden.

- Men nå ... Morgan lager en smattelyd med munnen og lar resten av setningen henge i luften.

- Og her hadde vi golfbane. Golfbane med gress og klubbhus.

Vi går ut av bilen. Morgan peker på en falleferdig rønne på andre siden av veien. Han forteller at golfbanen hadde atten hull og viser meg hvor greenene og utslagsstedene var. I dag er området dødt, tørt og overgrodd. Søppelet flyter og det er ingen spor av banen som engang var. Hadde det vært et veddemål, ville du trolig satt pengene på at det aldri har vært slått en eneste golfball her. Men det har det altså.

Det virker som om naturen er i ferd med ta tilbake det som ble bygget under glansdagene. Fortau og sirlig utformede murgjerder langs hovedveien holder på å kollapse. De fleste kineserne som kom til Nauru for å drive butikker og restauranter har dratt hjem.

Flere bygninger er mer døde enn levende og kan rase sammen når som helst. Menen Hotel, som før var regnet som et av de flotteste og mest moderne i Stillehavsregionen, har frosset fast i sytti- åttitallet og vitner bare om fordums storhet. I dag er bassenget tomt og de fleste gjestene borte.

Avbrutte byggeprosjekt langs veien understreker at Naurus økonomi fikk en bråstopp. Mange bygg har en etasje som aldri ble ferdig.

Nauru har blitt selve skoleeksemplet på hvordan det kan gå med en nasjon som får en plutselig ressursboom.

- Vår nasjon døde på grunn av ignoranse. Og det er dagens generasjon som må betale prisen, sier Morgan.
Han ler ikke lenger nå.

- Jeg elsker min lille øy og håper vi får en sjanse til. Jeg tror vi klarer det bedre da. Om Gud vil.

Det er mye sørgelig som kan sies om landet som en gang huset verdens rikeste mennesker. Morgan lyser derfor opp i et stort smil når jeg plutselig kommenterer et tre som står langs veien. Det er det vakreste treet jeg noen gang har sett.

- Er det virkelig det virkelig det vakreste du har sett, spør Morgan, som om han har sluttet å tro på ørene sine.
- Ja, det er det. Se på fargene. Det er blomster i to forskjellige farger. Jeg har aldri sett noe lignende. Det er praktfult!

Morgan stopper bilen igjen slik at jeg kan løpe ut og knipse noen bilder. Når vi starter bilen opp igjen et par minutter senere virker han ikke så rent lite stolt.

- Det er et bougainville-tre, sier han. Dere har kanskje ikke slike trær i Norge. Men de er ganske vanlige her på Nauru.

Jeg forteller at jeg ikke vil banne på det, men at jeg er ganske sikker på at jeg ikke har sett bougainville-trær i Norge før.

- Vel, sier Morgan. - Det er en vakker øy vi har. Og vi har vært heldige og sluppet unna tropiske stormer, tsunami, jordskjelv og vulkaner. Vi har alle forutsetninger for å ha det bra.

Vi kjører videre. Det er ikke så mange kilometer igjen før vi er tilbake ved hotellet mitt igjen. Ved å fortsette rett fram kommer vi tilbake til utgangspunktet. Slik er skjebnen. Vi kjører forbi havna i Anibare Bay, hvor noen barn er travelt opptatt med å bade. De kaster seg utfor kaikanten eller sklir ned rampen som ble laget for å sjøsette båter. Et par unger klatrer opp repet til en av de to båtene som ligger der. Ifølge Morgan har ikke båtene vært i bruk på lenge. Nauru mangler kaptein. Et par fregattfugler troner himmelen over oss.
Morgan forteller at folk på Nauru kan snakke med fregattfuglene.

- Jeg lover deg, de lager bare en lyd med nesa, og så kommer fuglene og setter seg på armen.

Morgan lager en slags trompetlyd med nesa.

- Jeg får det ikke helt til, så jeg vet ikke om fuglene vil høre på meg, ler han.
- Kanskje du skal teste det ut en dag.
- Ja, hæhæhæ. Men jeg må gjøre det om kvelden, når det er skumring. Det er da det fungerer.

Vi har rykket fram til start. Vi har kommet tilbake til stedet jeg begynte fra. Menen Hotel. Morgan svinger ned mot hovedinngangen og slipper meg av. Jeg takker så mye for turen, men Morgan sier at det var så lite.

Jeg spør om det er greit at jeg tar et bilde av ham.

Morgan titter i bilspeilet og lar fingrene gli gjennom håret før han sier ok.

- Om du ikke tror det vil skremme folk fra å komme hit da. Han bryter ut i latter igjen. Hæhæhæ.

Jeg knipser flere bilder av ham. Morgan skjønner ikke hvorfor det ikke er nok med ett. Han funderer på om det er på grunn av tennene hans jeg holder på.

- Jeg tror du kommer til å selge bildene i Norge og tjene deg rik, ler han hjertelig før han kjører rundt svingen og forsvinner.

Jeg blir værende på Nauru i en uke. Flyavgangen som opprinnelig skulle ta meg tilbake til Brisbane etter fire dager blir innstilt. Morgan Solomon kjører meg rundt øya tre ganger til.

Glimt av Malta

Disse to bilene fulle av brød står i en bakgård like ved Hostel Malti i Saint Julians. Jeg har virkelig ingen forklaring på hva poenget er, men brødene virket relativt ferske.

Etter å ha tatt bilder av brødbilene, ble jeg obs på at denne mannen fulgte med på hva jeg gjorde. Jeg trodde han skulle bli sint for at jeg var i bakgården hans. Men han smilte med sine to tenner og vinket meg inn i fjøset hvor han ville vise meg noe. Der plukket han opp en tre dager gammel geitekilling, holdt den varsomt i armene og gikk ut for å stille seg opp foran veggen. "Nå kan du ta bilde," sa han.

Mange maltesere har sin egen båt. De som ikke har råd til å flotte seg kjøper en plastkanne i stedet. Ikke like imponerende.

Brødbilene dag 2. Legg merke til at mengden brød har øket betydelig siden det første bildet. Jeg vet ikke om det gir grunn til bekymring.

Den eneste grunnen til at jeg tok dette bildet er at jeg leste feil på skiltet. Jeg trodde det stod "Disabled BADGER holders". Tanken på at det finnes folk der ute villige til å ta til seg funksjonshemmede grevlinger har noe utrolig sympatisk over seg. Ikke alle grevlinger er født heldige.

Arabia på førti meter

Om en drosjekø som var altfor lang. Og mannen som hevdet han kunne snakke med blomster.  

La oss kalle ham Khaled. Jeg spurte aldri etter navnet hans, og vi presenterte oss aldri for hverandre. Blikkene våre møttes bare i et felles sukk over taxikøene i Dubai.

6000 drosjer fordelt på 1,5 millioner mennesker holder nemlig ikke. Og den arabiske metropolbyen består av flekker med bebyggelse og en rekke sentra som er umulig å bevege seg mellom til fots.

Den 43 år gamle webdesigneren fra Saudi Arabia, som jeg for anledningen har gitt navnet Khaled, stod rett framfor meg i en kø som endte førti meter lenger fram.

Handlevogna hans var full av varer han hadde kjøpt for å ta med seg tilbake til Riyadh. Køen bevegde seg som i gamle tøfler, og samtalen mellom oss forløp omtrent som følger:

Førti meter

- De har vært flinke til å bruke oljen her i Dubai, men kollektivtransporten fungerer ikke. Byen har vokst raskere enn trafikken kan håndtere, forteller Khaled mens han lager en kort smattelyd for å understreke hva han synes om den saken.

Jeg spør om han bor i byen. Det gjør han ikke.

- Jeg pendler fra Saudi Arabia i jobben min som webdesigner. For noen dager siden var det Jordan. Nå er det Dubai. Jeg har bodd i USA også. I Washington. Men der er jeg ikke velkommen lenger.

- Hvorfor ikke det?

- Fordi jeg ser ut som jeg gjør ...

Khaled tar hånden sin opp mot det hvite hodetørklet sitt med den karakteristiske svarte ringen rundt, og nipper et par ganger i det, før han med en trist og irritert mine forklarer at alt forandret seg etter ellevte september og terrorhandlingen hele verden kjenner.

- De gjør til og med narr av påkledningen min. Men det som teller er jo hva som er på innsiden. Hvordan vi er inni!

Han banker to ganger mot hjertet med flat hånd.

Tretti meter

Khaled tror det var USA og CIA som egentlig stod bak 11/9. Men han føler sterkt at det er han som araber som må betale prisen.

- De behandler oss som usiviliserte og dumme, men folk glemmer at det var araberne som oppfant sivilisasjonen. Og vi er ikke dumme. Irakerne er for eksempel de flinkeste på algebra i hele verden.

- Algebra?

- Ja, tallregning. Det var irakerne som fant det opp. Du finner mange irakiske og arabiske professorer på universitetene i USA, men det ser ikke ut til at amerikanerne tenker på det. De ser bare på oss som dumme.

Tyve meter

Khaled sukker og vil vise meg noe fra en av posene i handlevogna. Syv hvite bæreposer er fulle av varer fra Dubai Central, ett av Dubais mange varemagasin. I den tredje posen finner han det han leter etter:
En bok med kjærlighetsdikt. Skrevet på arabisk.

- Arabere og persere er ofte flinke til å skrive. Til å uttrykke seg gjennom poesi. Og denne boka er så vakker. Jeg skulle ønske den fantes på engelsk, slik at du kunne lese den, forteller han.

Han blar litt i den røde kjærlighetsboka, som for å vise meg, før han plutselig innser at jeg ikke skjønner så mye av det som står. Boka legges forsiktig tilbake i posen.

- Jeg skriver litt selv også. Sålangt har jeg skrevet 98 dikt som jeg legger ut på en blogg, forteller han.
På spørsmål om de også handler om kjærlighet nikker han bekreftende.

Ti meter

- Jeg har også skrevet litt om en mongoloid gutt som vil bli lege, men 95 prosent av diktene mine handler om forholdet mellom kvinner og menn. Jeg skriver om følelser, og fordi jeg er mann blir kvinnene spesielt interesserte. Jeg klarer å si det de vil høre.

- Hva sier du da?


- Jeg kan for eksempel si at 'regndråpen stryker deg over kinnet.' Slike ting. Skjønner du? spør han før han forteller om en dame som er så glad i diktene hans at hun har begynt å ringe ham jevnlig.

Det startet for flere år siden. Damen ringte Khaled for å fortelle at hun bare måtte snakke med ham, og at hun ville treffe ham på grunn av diktene han skrev.

- Hun sa at diktene mine var så vakre at de fikk henne til å gråte.

- Møtte du henne da?


- Ja. Til slutt. Men du vet, jeg er jo en gift mann. Jeg har barn. Og det fortalte jeg til henne. Men hun ringer meg fortsatt. Jeg snakket med henne i går.

Khaled ler. Fem meter igjen nå.

- Hun sier at diktene mine er som en sang. Og de ER som en sang. Jeg håper jeg kan få dem utgitt på engelsk en gang, så skal dere få se.

Køen er ved veis ende. Neste taxi er Khaleds. Min taxi følger like bak. Vi runder av ordene uten å ta hull på noe nytt den ene meteren som gjenstår før veiene våre skilles på ny og livene våre går videre i hver sin retning.

Før han smetter inn i drosjen tar Khaled meg i hånden mens han gir meg et hjertelig smil.

- Jeg kan snakke med blomster også, sier han.

Gresskarmenneskene

Da oppdagerne satte seil fra Europa på reise mot nye verdenshjørner engang på fjortenhundretallet, bragte de med seg tilbake fantastiske beretninger om det som lå bortenfor den kjente verden.

Det var beretninger om tohodete monstre, kjemper på bare en fot eller menneskelignende skapninger med ansiktet på brystet. Ofte ble fortellingene fulgt av fiffige illustrasjoner som viste hvilke utrolige skapninger som fantes der ute i den store verden.

Jo mer utrolig, desto større ble interessen der hjemme.

Til og med den godeste Marco Polo beskrev enhjørninger og mennesker med hundehoder på sine reiser til Asia uten at folk rynket på nesen eller hevet øyenbrynene kritisk av den grunn.

Jeg har vært privilegert og fått reist mye hittil i livet mitt. Jeg har lagt verden rundt meg to ganger. Forrige uke var jeg i Tyskland. I overmorgen skal jeg til Malta. Ofte når jeg er på reisefot kjenner jeg at jeg savner den tiden da verden lå der ny og ubeskrevet, og eventyrere og oppdagelsesreisende med god fantasi kunne ta med seg hjem fantastiske beretninger om hodefotinger og folk uten ansikt.

Det ville ikke ha kostet meg mye å bruke denne bloggen til å servere fortellinger om mennesker som ser ut som gresskar eller berette om stammer i Ongobongo som brenner paraplyer for å forsikre seg om at solen atter en gang vil stå opp i morgen.

Men det hadde vært løgn. Leserne ville ha gjennomskuet meg på få minutter.

Som alle vet er verden i dag mye mindre enn det den var for bare noen få tiår siden. Distanser folk tidligere brukte uker og måneder på å legge bak seg, er nå unnagjort på få timer. Reisejournalisten kan ikke lenger lyve. Verden er for kjent. Internett har banet vei. Folk har allerede besøkt de fjerneste verdenshjørner. Mye av det som før var regnet som eksotisk, er i dag en del av dagliglivet.

Om jeg dikter opp en historie om at det finnes mennesker i Gulpangari som kapper av tærne sine fordi de ser på dem som urene, så kan du banne på at det finnes noen der ute som akkurat har kommet hjem fra Gulpangari uten å ha sett så mye som en amputert lilletå en gang - og som derfor kan arrestere meg fryktelig for at jeg farer med løgn og fanteri.

Som sagt. Vi kan ikke lenger lyve.

Tiden for hodefotinger og gresskarmennesker er forbi. Folk flest, de ligner på deg og meg. Med noen små forskjeller og variasjoner, så er de akkurat som oss.

Heldigvis er det fortsatt mye å se der ute. Denne bloggen skal handle om just det.