onsdag 25. mai 2011

Gdansk - og den polske drømmen


Litt over en time med fly fra Oslo ligger Gdansk, en av Europas vakreste middelalderbyer.

Til alle dere som hadde forventet en klassisk reisereportasje fra Gdansk: Beklager. Jeg er lei for det. Men jeg bare må fortelle om en drøm jeg hadde for to uker siden.

Jeg drømte nemlig at jeg skulle reise med Norwegian fra Sortland til Stokmarknes. En helt meningsløs distanse for et fly, selvsagt. For det første finnes det ikke flyplass på Sortland. Og for det andre ligger Stokmarknes bare knappe 30 kilometer unna. Men Norwegian lot ikke til å bry seg med det. De tok av fra bussterminalen på Sortland, og på grunn av den korte distansen mellom de to byene, gadd de ikke fly høyere enn 10 meter over riksveien.

Så lurer du kanskje på hva dette har med Gdansk og Polen å gjøre.

Jeg kommer til det. Bare vent. Først litt mer drøm. For det som skjedde videre i denne drømmen var at flykapteinen plutselig grep mikrofonen og begynte å underholde passasjerene med å synge «Vil du værra med mæ hjem i natt». På polsk.

Nå kan ikke jeg polsk. Aldri har jeg vært i Polen før heller. Men hjernens veier er uransakelige. Og i drømmen min hørtes sangen piloten sang unektelig polsk ut. «Strabadja vana nasjna da» sang han. Igjen og igjen. «Strabadja vana nasjna da». Når jeg våkner, skriver jeg det ned, bombesikker på at hjernen min har skapt noe polsk.

En uke senere er jeg sammen med lillebroren min på helgetur til Gdansk. Det var noe vi hadde avtalt lenge. Og nå passer det med å si at Gdansk blant nordmenn trolig forbindes med skittengrå skipsverft, frihetskampen til Lech Walesa og det pussige navnet som likegjerne kunne vært Gsvensk eller Gnorsk. Men sannheten er at den polske Østersjøbyen er en av Europas vakreste middelalderbyer, og at den..

.. Nei, jeg kjenner at jeg må tilbake til drømmen igjen. Den underlige, underlige drømmen. For sett at hjernen min virkelig har skapt noe polsk, helt av seg selv. Ja, da ville det jo ha vært intet mindre enn en sensasjon! Det var klart at det måtte testes ut.

Men å teste ut slikt i praksis er lettere sagt enn gjort. For å gå bort til fremmede for å komme med meningsløst babbel av typen «Strabadja vana nasjna da» er flaut. Men flauere er det å gå bort til fremmede for å si «Vil du værra med mæ hjem i natt». For jeg er ikke sånn. Jeg er mye. Men jeg er ikke sånn. Dessuten er jeg med lillebror.

Øystein (som er broren min) og jeg (som er undertegnede) gikk rundt omkring i Gdansk' vakre gamleby (Stare Miasto) i håp om å finne noen å spørre.

Og her passer det å si noe mer om denne polske byen på størrelse med Oslo. For Gdansk er nok mer en sommerby enn en vinterby. På denne tiden av året holder folk seg gjerne innendørs. Som februarturist i byen kan det nesten føles som om du har hele byen for deg selv. Byen virket så godt som folketom. Og utrolig rolig.

Men det har ikke alltid vært like rolig her. I løpet av byens tusenårige historie har byen blitt beleiret av korsfarere, opplevd angrep av både Napoleon og svenske tropper, samt blitt lagt i grus av såvel tyskere som russere.

Her var det også andre verdenskrig startet den 1. september 1939 da den tyske panserkrysseren Schleswig-Holstein, offisielt på vennskapsvisitt, begynte å skyte på polske stillinger på halvøyen Westerplatte, like utenfor byen. I dag er Westerplatte et parkområde hvor du fritt kan bevege deg rundt og la tankene vandre. Her sømmer det seg ikke å nevne det polske tullballet mitt med et eneste ord.

Og heller ikke her skal jeg nevne «Strabadja vana nasjna da».

For 90% av Gdansk lå i ruiner etter krigen. Men heldigvis pøste ikke det etterfølgende kommunistregimet på med stygge betongkolosser som man gjerne forbinder med øst-Europa. I stedet fant man fram gamle fotografier og malerier, og renoverte bykjernen fullstendig.

Og nå kommer setningen jeg synes er så fin: For som en fugl Føniks har den polske byen igjen reist seg fra asken og blitt et symbol på solidaritet og europeisk frihetskamp. Den gamle hansabyen har begynt å blomstre på ny.

Dermed er det rart at det ikke finnes flere folk her. For jeg kan ikke si «Strabadja vana nasjna da» til hvemsomhelst heller. I tilfelle det betyr det jeg tror. Jeg er redd for å sende ut gale signaler.

Derfor prøver jeg heller å synge strofen for meg selv der vi går rundt i byen. Vi besøker ravmuseum, enorme kirker, en gammel kran, vakre havnepromenader og flere restauranter de tre dagene vi tilbringer i byen. Vi spiser og drikker godt, for en fjerdedel av hva prisen ville ha vært i Norge, men til tross for iherdig nynning av «Strabadja vana nasjna da», er det ingen som bryr seg.

Det kan selvsagt bety at jeg ikke har drømt noe polsk. Eller, Gud forby, at jeg har drømt noe polsk, men at det er meg selv det er noe feil med.

Ikke før siste dag, i det jeg står i hotell-lobbyen med kofferten i hånden, tar jeg mot til meg og tester ut min polske drøm. Da har jeg ingenting å tape lenger. Jeg skal likevel hjem.

- Strabadja vana nasjna da, sier jeg på en spørrende måte til den blide damen i resepsjonen.
- Sorry?
- Nei, det var bare noe jeg drømte nå nylig. Jeg tror det kan være polsk.
- Det er nok ikke det, svarer damen på engelsk.
- Åh?
- Nei, jeg har aldri hørt det før.
- Men det høres polsk ut, prøver jeg meg.
- Nei. Men kanskje du uttaler det feil. Hva skal det bety?

Jeg mumler noe om at jeg ikke er sikker.
Damen svarer at hun heller ikke vet:

- Kanskje det er svensk, smiler hun.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar