fredag 20. mai 2011

NAURU: Landet rundt på tre timer


Men om du prøver på det, er sjansen stor for at Morgan Solomon stopper bilen sin og tilbyr deg skyss. 

Jeg skulle gå rundt verdens minste republikk. Jeg skulle gå rundt Nauru. Ifølge folk som forstår seg på det, skulle spaserturen rundt den 21 kvadratkilometer store stillehavsnasjonen ta litt over tre timer. Jeg ville ha noe å fortelle venner og familie. Jeg har gått rundt et land, skulle jeg si.

47 år gamle Morgan Solomon ville det annerledes.

Jeg hadde gått knapt en kilometer fra Menen Hotel da en hvit, litt sliten varebil kjørte opp på siden min, og et stort smil tittet ut av vinduet og tilbød meg skyss.

- Det er ikke sunt å gå for mye i solen, sa mannen med det store smilet. Hopp inn.

Slik gikk det til at jeg havnet i passasjersetet til Morgan Solomon.

Hvor han var på vei kunne han ikke si. Han kjørte nå likevel bare der, som han sa det. Han manglet noen tenner i munnen, og kunne sikkert valgt å skjule det med å være sur. Men slik er ikke innbyggerne på Nauru. Her sitter smilene løst, selv om det har blitt færre og færre ting å smile av siden engelske koloniherrer oppdaget landet og ga det navnet Pleasant Island.

- Jeg har allerede passert deg én gang i dag, og da sa jeg til meg selv at jeg skulle stoppe opp om jeg så deg en gang til. It's true! Hæhæhæ.

Morgan Solomon ler en rungende latter, mens han holder stø kurs langs den brede veien som slynger seg rundt Nauru.

Og la meg si det først som sist: Nauru er ikke verdens mest åpenbare turistdestinasjon. Det er ikke et land du reiser til på måfå eller fordi flyet til Thailand er fullt. Så er det da heller ikke tilfeldig at jeg er her. Jeg har reist hit med egen viten og vilje. Det er noe jeg lenge har drømt om å gjøre.

Min fascinasjon for den vesle nasjonen startet da jeg som fjortenåring fikk en signert hilsen fra Naurus tidligere president, Bernard Dowiyogo, og i ren begeistring oppdaget at Nauru også hadde 17. mai som grunnlovsdag.
Den gang var Nauru en av verdens rikeste nasjoner med en framtid som så lys ut.

Siden har det gått raskt nedover. Men interessen min har holdt seg mer eller mindre stabil. Gjennom årenes løp har jeg lest meg såpass opp på landet at jeg i dag trolig kan litt for mye om Nauru enn det som sunt er.

Derfor føles det riktig endelig å være her. Og det føles enda mer riktig å bli kjørt rundt den vesle nasjonen av en av landets innbyggere. Jeg forteller at jeg har reist langt. At jeg kommer fra Norge, fra andre siden av kloden.

Morgan kjenner til Norge.

- Er det kaldt der, spør han.
- Ja, svarer jeg. Noen ganger er det dritkaldt.

Jeg er ikke akkurat ansatt i Norges Turistbyrå.

- Her på Nauru er det alltid rundt tretti grader, forteller Morgan. Tretti grader og sol. Hele tiden.
Vi kjører gjennom distriktet Yaren. Nauru har ingen hovedstad. Dette er det nærmeste vi kommer. Yaren har regjeringsbygninger, ungdomsskole, noen hus, butikker og en flyplass. Vi kjører over flyplassen. Det er der hovedveien går, rett over flystripa. Den stenges når det kommer fly. Det skjer ikke så ofte lenger.

Republikkens eget flyselskap, Air Nauru, hadde i sin tid stor flystall og mange destinasjoner på rutenettet sitt. Men da pengene brått tok slutt hadde de ikke lenger råd til vedlikehold, og flyene ble solgt unna. Morgan husker godt glansdagene.

- Vi reiste overalt. Til Australia. Til New Zealand. Til Hawaii, Hong Kong, Manila og Tokyo. Det kostet nesten ingenting. Det var ikke slik som nå. Nå har jeg ikke fløyet på flere år.

Etter at Air Nauru ble lagt ned satt nasjonen igjen uten fly. Men for få år siden fikk Nauru en Boeing 737 i gave fra Taiwan og kunne starte nytt flyselskap. Our Airline, som er et finere ord for det som like gjerne kunne hatt navnet Our Airplane. Flyet stopper her et par ganger i uken.

Det er altså ikke lett å flykte fra Nauru.

At det er vanskelig å komme seg vekk, fikk også en 91 år gammel nauruaner erfare da japanerne invaderte tidlig på førtitallet. Mannen kastet seg på mopeden sin for å flykte fra okkupasjonsmakten. Han kom to og en halv gang rundt øya, før han fikk slag og falt død om.

Fortsatt er restene etter andre verdenskrig godt synlig i landet. Rundt øya kan man ennå se japanske bunkere og kanoner. For de få turistene som tar turen til Nauru, listes de opp som en av attraksjonene. Nauru har ikke så mange andre. De har ingen museer. Ingen kino. Ingen taxi. Ingen utstillinger eller gallerier. Ingen minibank. Ingen nedskrivinger av fortidens liv og tradisjoner.

Om du skal ha oversikt over Naurus tradisjon og befolkning må du oppsøke biblioteker i Australia, etter at nasjonalarkivet gikk tapt da regjeringsbygget ble satt fyr på for noen år siden.

Nylig brant også landets politistasjon ned til grunnen. Oppgitte nauruanere tente på bygningen i misnøye og fortvilelse over landets kollaps.

- Jeg vet ikke hvem det var som stod bak. Det går noen rykter, men ingen har stått fram og sagt noe, forteller Morgan.
- Tror du de noen gang blir tatt?
- Jeg vet ikke.

Også Morgan Solomon er oppgitt over Naurus ublide skjebne. Og han er lei av at politikerne bare krangler med hverandre uten å komme i gang med det de er satt til å gjøre. Han sier at nasjonens slagord er 'Guds vilje først'. Så langt synes Morgan det har vært dem selv først. Politikere og presidenter.

I perioder var presidentskiftene på Nauru så hyppige at de nyvalgte presidentene knapt rakk å få satt seg skikkelig i presidentstolen før de måtte rydde pulten igjen. 2003 var spesielt ille. Da byttet landet president hele syv ganger. Naurus nåværende president, den 38 år gamle vektløfteren Marcus Stephen, har sittet siden desember 2007.

Morgan håper Stephen blir sittende en stund.

- Mister Stephen er en bra mann. Han brukte å være vektløfter før. Jeg håper han kan løfte oss også. Vi er jo et lite land. Hæhæhæ.

Morgan har rett i at Nauru er et lite land. Men befolkningen er den tykkeste i verden. Den plutselige velstanden førte til at tradisjonell mat ble kastet over bord av en befolkning som heller foretrakk enkel og usunn ferdigmat. I dag er hele 95 prosent av innbyggerne over femten overvektig. Det er tykkest i verden.

Et par av dem kjører foran oss på motorsykkel. Det er faren som styrer. Han er svært tykk. Bak ham sitter det som trolig er kona. Tykk hun også. Forrest sitter datteren på syv, åtte. Hun er ikke større enn andre barn på sin alder. Temaet om overvekt og livsstil er interessant, men ømtålig. Jeg lar det ligge.

- Jeg har hørt om et sted som heter Buada Lagoon, prøver jeg meg. Hvor er det hen?
Morgan blir himmelfallen over lokalkunnskapen min. Et stort smil brer seg over de manglende fortennene.
- Har du virkelig hørt om Buada Lagoon, spør han.

Svaret er, som den observante leser trolig har fått med seg, et rungende ja.


Buada Lagoon er en brakkvannskilde, en liten innsjø, midt i Nauru. Jeg forklarer Morgan at jeg som liten tittet på et kart over Nauru og ble forbløffet over å oppdage en liten innsjø midt på øya. Morgan forteller at han også deler denne forbløffelsen. Han kaller det Herrens gave til nasjonen Nauru. Han synes det er utrolig at en så liten øy skal ha en kilde med brakkvann.

Morgan har allerede tatt av fra hovedveien og kjørt noen hundre meter inn i innlandet for å vise meg herligheten.

- Se her, sier han før han runder en bakketopp. - Nå ser du ingenting og tror at det bare vil være skog og vanlig terreng fremfor oss. Men se nå!

Han kjører over bakketoppen.

- Se et vann! Hæhæhæ.
- Se et vann! Midt i Nauru ligger Buada
Morgan synes Buada Lagoon er så utrolig at han rygger tilbake og tar hele prosedyren en gang til. Se et vann, gjentar han. Og ler latteren sin.

Etter å ha vist meg denne herrens gave (praise det lord, sier han), og kjøpt en mango fra en jente som kom gående langs veien (spis den, den er til deg, jeg sverger på at du ikke har spist bedre mango før), fortsetter Morgan mot toppen av øya, hvor fosfatindustrien har hatt sitt hovedsete. Utvinningen av fosfat har nå kommet i gang igjen. Om enn i noe mindre målestokk enn før.

- Forskere har tittet på satelittbilder og funnet ut at det fortsatt er tusenvis av tonn med fosfat igjen på Nauru. Det er ikke tomt. Alt her er fosfat, til og med veien vi kjører på, forteller han.

Morgan stopper bilen og går ut for å ta en neve grus i hendene sine.

- Du kan nesten si at dette er verdens dyreste vei. Veien består av hundre prosent fosfat.
Han sier det ikke helt slik. Han sier at veien består av pospat. Han uttaler ph som p. Pospat. Jeg har sagt fosfat et par ganger, men da virket det ikke helt som om han skjønte hva jeg snakket om.

- Jeg brukte å jobbe i pospatindustrien. Det var tungt arbeid. Jeg jobbet i to, tre år så sluttet jeg. Senere jobbet jeg på båt og som politimann. Men nå har jeg ikke noe å gjøre.

Det samme gjelder størstedelen av befolkningen på Nauru. De har ikke noe arbeid å ta seg til. Men selv om problemene er åpenbare, vil du aldri se dem tigge eller be om penger.

Og om du plutselig skulle trenge deres hjelp, ville de ikke finne på å ta seg betalt (noe som viser seg et par dager senere, når undertegnede plutselig blir tørst en kveld, og hotellbussen kjører halve øya rundt slik at jeg skal få kjøpt meg noe å drikke).

Et par lastebiler passerer oss
på veien ned fra fosfatfeltet. Bare støvskyen henger igjen. Morgan ruller opp vinduet før han svinger ut på hovedveien igjen. Vi passerer det som minner om et kraftverk. Det ser ut til å hatt bedre dager. Etter at Nauru gikk konkurs begynte landet med strømrasjonering. Det har ført til at strømmen er av flere timer per dag. Mange nauruanere har derfor gått til anskaffelse av generator.
Morgan Solomon er ikke en av dem.

- Vi har strøm fra 12 til 16. Deretter har vi strøm fra 18 til 20, forteller han. Han sier ikke så mye mer om den saken. Bare at det inntil nylig brukte å være fire timer strøm. Nå er det øket til seks. Med museskritt går ting framover.

Vi legger bak oss Naurus eneste kino, som lukket dørene i 1999, og det relativt store civic-senteret som var regnet som et av Naurus staseligste bygg og som inneholder landets eneste nettkafe. I speilet kan jeg se at det har hull i taket som har blitt forsøkt tettet med svart plastikk.

Senere passerer vi det Morgan kaller det kinesiske og det europeiske kvarteret. Han beskriver områder og små samfunn som var levende for få år siden mens fosfaten fortsatt var på høyden.

- Men nå ... Morgan lager en smattelyd med munnen og lar resten av setningen henge i luften.

- Og her hadde vi golfbane. Golfbane med gress og klubbhus.

Vi går ut av bilen. Morgan peker på en falleferdig rønne på andre siden av veien. Han forteller at golfbanen hadde atten hull og viser meg hvor greenene og utslagsstedene var. I dag er området dødt, tørt og overgrodd. Søppelet flyter og det er ingen spor av banen som engang var. Hadde det vært et veddemål, ville du trolig satt pengene på at det aldri har vært slått en eneste golfball her. Men det har det altså.

Det virker som om naturen er i ferd med ta tilbake det som ble bygget under glansdagene. Fortau og sirlig utformede murgjerder langs hovedveien holder på å kollapse. De fleste kineserne som kom til Nauru for å drive butikker og restauranter har dratt hjem.

Flere bygninger er mer døde enn levende og kan rase sammen når som helst. Menen Hotel, som før var regnet som et av de flotteste og mest moderne i Stillehavsregionen, har frosset fast i sytti- åttitallet og vitner bare om fordums storhet. I dag er bassenget tomt og de fleste gjestene borte.

Avbrutte byggeprosjekt langs veien understreker at Naurus økonomi fikk en bråstopp. Mange bygg har en etasje som aldri ble ferdig.

Nauru har blitt selve skoleeksemplet på hvordan det kan gå med en nasjon som får en plutselig ressursboom.

- Vår nasjon døde på grunn av ignoranse. Og det er dagens generasjon som må betale prisen, sier Morgan.
Han ler ikke lenger nå.

- Jeg elsker min lille øy og håper vi får en sjanse til. Jeg tror vi klarer det bedre da. Om Gud vil.

Det er mye sørgelig som kan sies om landet som en gang huset verdens rikeste mennesker. Morgan lyser derfor opp i et stort smil når jeg plutselig kommenterer et tre som står langs veien. Det er det vakreste treet jeg noen gang har sett.

- Er det virkelig det virkelig det vakreste du har sett, spør Morgan, som om han har sluttet å tro på ørene sine.
- Ja, det er det. Se på fargene. Det er blomster i to forskjellige farger. Jeg har aldri sett noe lignende. Det er praktfult!

Morgan stopper bilen igjen slik at jeg kan løpe ut og knipse noen bilder. Når vi starter bilen opp igjen et par minutter senere virker han ikke så rent lite stolt.

- Det er et bougainville-tre, sier han. Dere har kanskje ikke slike trær i Norge. Men de er ganske vanlige her på Nauru.

Jeg forteller at jeg ikke vil banne på det, men at jeg er ganske sikker på at jeg ikke har sett bougainville-trær i Norge før.

- Vel, sier Morgan. - Det er en vakker øy vi har. Og vi har vært heldige og sluppet unna tropiske stormer, tsunami, jordskjelv og vulkaner. Vi har alle forutsetninger for å ha det bra.

Vi kjører videre. Det er ikke så mange kilometer igjen før vi er tilbake ved hotellet mitt igjen. Ved å fortsette rett fram kommer vi tilbake til utgangspunktet. Slik er skjebnen. Vi kjører forbi havna i Anibare Bay, hvor noen barn er travelt opptatt med å bade. De kaster seg utfor kaikanten eller sklir ned rampen som ble laget for å sjøsette båter. Et par unger klatrer opp repet til en av de to båtene som ligger der. Ifølge Morgan har ikke båtene vært i bruk på lenge. Nauru mangler kaptein. Et par fregattfugler troner himmelen over oss.
Morgan forteller at folk på Nauru kan snakke med fregattfuglene.

- Jeg lover deg, de lager bare en lyd med nesa, og så kommer fuglene og setter seg på armen.

Morgan lager en slags trompetlyd med nesa.

- Jeg får det ikke helt til, så jeg vet ikke om fuglene vil høre på meg, ler han.
- Kanskje du skal teste det ut en dag.
- Ja, hæhæhæ. Men jeg må gjøre det om kvelden, når det er skumring. Det er da det fungerer.

Vi har rykket fram til start. Vi har kommet tilbake til stedet jeg begynte fra. Menen Hotel. Morgan svinger ned mot hovedinngangen og slipper meg av. Jeg takker så mye for turen, men Morgan sier at det var så lite.

Jeg spør om det er greit at jeg tar et bilde av ham.

Morgan titter i bilspeilet og lar fingrene gli gjennom håret før han sier ok.

- Om du ikke tror det vil skremme folk fra å komme hit da. Han bryter ut i latter igjen. Hæhæhæ.

Jeg knipser flere bilder av ham. Morgan skjønner ikke hvorfor det ikke er nok med ett. Han funderer på om det er på grunn av tennene hans jeg holder på.

- Jeg tror du kommer til å selge bildene i Norge og tjene deg rik, ler han hjertelig før han kjører rundt svingen og forsvinner.

Jeg blir værende på Nauru i en uke. Flyavgangen som opprinnelig skulle ta meg tilbake til Brisbane etter fire dager blir innstilt. Morgan Solomon kjører meg rundt øya tre ganger til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar