fredag 20. mai 2011

HONG KONG: Om du graver et hull gjennom jorden


Myten sier at du havner i Kina om du graver et hull gjennom jorden. Men hvor tror kineserne at de havner? Svaret skulle vise seg å være svært vanskelig å finne.

- Hvorfor skal vi grave, sa du? Den kinesiske mannen i tyveårene ser på meg med store øyne. Jeg har huket tak i ham for å få svar på det evinnelige spørsmålet om hvor man havner om man graver et hull gjennom jorden.

Barnelærdommen sier jo at vi havner i Kina om vi bare graver oss dypt nok ned. Men tror kineserne at de havner i Norge om de tar spaden fatt?

Så langt er det lite som tyder på det. Ting tyder heller på at kineserne ikke kommer noen steder. Skal jeg tro de jeg møter på gata i Hongkong, har kinesere flest en påtagende uvilje mot umotivert graving. De trenger motivasjon for i det hele tatt å vurdere å begynne.

- Men lurer du ikke på hvor du havner dersom du graver deg rett ned, spør jeg og prøver å fri til den kinesiske nysgjerrigheten.

- Nei. Det har jeg aldri tenkt på, svarer mannen, før han legger til at hele prosjektet høres forferdelig dyrt ut, det høres ikke ut som et prosjekt som vil lønne seg eller levere overskudd.

- Dessuten er det jo veldig varmt der nede i jorden, vi ville aldri klart å komme spesielt dypt.

- Men det er jo bare teoretisk, prøver jeg meg. Lurer dere ikke på hva som skjuler seg under bakken?

- Er det en skatt der, graver vi egentlig etter en skatt?

- Nei, svarer jeg og forklarer så godt jeg kan at det ikke er en skatt de graver etter, men at barn i Norge og Vesten lærer at de kommer til Kina dersom de bare graver dypt nok. Og nå lurer jeg på hvor kineserne tror at de havner.

Det viser seg å være nytteløst. Mannen jeg snakker med lurer nemlig ikke på det. Han bare trekker på skuldrene og haster videre med en forunderlig mine i ansiktet. Som om han nettopp har fått bekreftet at folk fra Vesten er rare.

Kanskje skyldes forvirringen språkproblemer, mer enn kulturelle barrierer. Derfor forsøker jeg meg med en tolk. En som kan oversette fra engelsk til kantonesisk. Jeg forklarer tolken hva jeg gjerne vil ha svar på. At jeg lurer på hvor kineserne tror de havner dersom de graver et hull gjennom jorden.

- Åh, er det en gåte, lurer tolken.

- Nei, det er ingen gåte. Jeg bare lurer. I Norge og Vesten tror vi jo at vi havner i Kina om vi graver oss ned. Kan du ikke bare spørre folk på gata her hvor de tror de havner.

Etter et par runder fram og tilbake sier tolken at hun godt kan spørre, men hun skjønner verken spørsmålet eller hvorfor jeg lurer. Dette er ikke noe vi tenker på, forklarer hun, før hun er grei og huker tak i en jente på omlag tyve som får fremført spørsmålet mitt på kantonesisk.

Det er utrolig
hvor mange ord tolken må bruke for å forklare hva jeg mener. Det går minst et par minutter. Og når den forbipasserende jenta først svarer, kommer hun med et svar som trolig er listet opp under ordet GJESP i ordlista. Undergrunnen, svarer hun.

- Undergrunnen?

- Ja. Hva er det riktige svaret?

Gjennom tolken forklarer jeg at jeg ikke har noe riktig svar.

- Er det ikke en IQ-test, lurer jenta.

- Nei, det er ingen IQ-test. Det er bare jeg som lurer.

Jenta himler med øynene,
og tolken forklarer at det er det som er problemet med spørsmålet mitt. Det høres nemlig ut som om jeg er ute etter å sette dem fast. Som om det er et vestlig spørsmål som skal måle IQen til kineserne. Tolken sier at hun rett og slett synes det er ubehagelig å spørre folk på gata her i Hongkong om kinesisk graving. Hun sier at hun føler seg dum.

Jeg forsikrer henne om at jeg ikke har noen grunn til å mistenke kineserne for lav IQ, det var jo for eksempel de som oppfant kruttet.

- Det er jo ikke meningen å få deg til å føle deg dum, sier jeg.

Det blir til at det er jeg, som gravende journalist, som må huke tak i nestemann i et forsøk på å komme til bunns i mysteriet. Men også denne gang møter spørsmålet mitt veggen i det vestlig teori møter kinesisk logikk.

Mannen jeg akkurat har stoppet fokuserer på de praktiske problemene med denne gravingen.

- Oi, det hørtes dyrt ut sier han.

- Ja, jeg ser ikke bort fra at det er dyrt. Men hvor tror du at du havner?

- Og tenk på logistikken!

Jeg er snar med å svare
at vi for Guds skyld ikke skal tenke på logistikken, for da vet jeg akkurat hvor svaret bærer hen. Men det er for sent. Den kinesiske mannen har allerede havnet inn i en tirade om hvor utrolig upraktisk denne hullgravingen må være. Han snakker til meg som om det skulle foregå mye umotivert graving i Vesten.

- Her bruker vi vanligvis fly og båt for å komme oss rundt, svarer han.

- Joda, jeg skjønner da det, sukker jeg. Vi har da fly og båt der jeg kommer fra også, men jeg tenker rent teoretisk. Hvor tror dere at dere havner om dere graver et hull?

- Vi graver bare hull dersom vi tror det er en skatt der.

- Graver dere ikke hull om dere ikke tror det er en skatt der?

- Nei, hvorfor skal vi det?

- Vel, altså ...

Jeg gir opp. Jeg lurer jo ikke så mye på spørsmålet at jeg har tenkt å dumme ut meg selv eller kineserne. Det var jo ikke derfor jeg ble journalist, for å spre vestlig arroganse eller ignoranse. Jeg er jo gjest i dette landet og vil jo, med få unntak, de fleste vel.

Sannheten er at du ikke kommer til Norge dersom du begynner å grave et hull fra Kina. Svaret fant jeg på nettsiden «Dig a hole through the earth». En side som på en enkel og grei måte viser deg hva som er rett under gitte punkt på Jorden og som dermed sparer deg for både å dumme deg ut på gata i Kina og for fryktelig mye gravearbeid.

Etter fadesen
på gata i Hongkong har jeg brukt tjenesten til å grave meg ned fra både høyt og lavt, opp og ned, nord og sør. Jeg har gravd fra Sørpolen og kommet til Nordpolen. Jeg har gravd fra Spania og kommet til New Zealand. Og jeg har gravd meg ned fra Hawaii og dukket opp midt i Afrika.

I virkeligheten havner du faktisk et sted i nærheten av New Zealand dersom du skulle grave et hull fra Norge.
Og skulle kineserne plutselig få ånden over seg og hente spadene sine, ville de trolig endt opp i Chile eller Argentina.

Sjansen er imidlertid stor for at de ikke hadde giddet. De hadde nok heller tatt fly.


(Denne skildringen min ble første gang publisert i ABC Nyheter 6. mai 2008)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar