Gresskarmenneskene

Da oppdagerne satte seil fra Europa på reise mot nye verdenshjørner engang på fjortenhundretallet, bragte de med seg tilbake fantastiske beretninger om det som lå bortenfor den kjente verden.

Det var beretninger om tohodete monstre, kjemper på bare en fot eller menneskelignende skapninger med ansiktet på brystet. Ofte ble fortellingene fulgt av fiffige illustrasjoner som viste hvilke utrolige skapninger som fantes der ute i den store verden.

Jo mer utrolig, desto større ble interessen der hjemme.

Til og med den godeste Marco Polo beskrev enhjørninger og mennesker med hundehoder på sine reiser til Asia uten at folk rynket på nesen eller hevet øyenbrynene kritisk av den grunn.

Jeg har vært privilegert og fått reist mye hittil i livet mitt. Jeg har lagt verden rundt meg to ganger. Forrige uke var jeg i Tyskland. I overmorgen skal jeg til Malta. Ofte når jeg er på reisefot kjenner jeg at jeg savner den tiden da verden lå der ny og ubeskrevet, og eventyrere og oppdagelsesreisende med god fantasi kunne ta med seg hjem fantastiske beretninger om hodefotinger og folk uten ansikt.

Det ville ikke ha kostet meg mye å bruke denne bloggen til å servere fortellinger om mennesker som ser ut som gresskar eller berette om stammer i Ongobongo som brenner paraplyer for å forsikre seg om at solen atter en gang vil stå opp i morgen.

Men det hadde vært løgn. Leserne ville ha gjennomskuet meg på få minutter.

Som alle vet er verden i dag mye mindre enn det den var for bare noen få tiår siden. Distanser folk tidligere brukte uker og måneder på å legge bak seg, er nå unnagjort på få timer. Reisejournalisten kan ikke lenger lyve. Verden er for kjent. Internett har banet vei. Folk har allerede besøkt de fjerneste verdenshjørner. Mye av det som før var regnet som eksotisk, er i dag en del av dagliglivet.

Om jeg dikter opp en historie om at det finnes mennesker i Gulpangari som kapper av tærne sine fordi de ser på dem som urene, så kan du banne på at det finnes noen der ute som akkurat har kommet hjem fra Gulpangari uten å ha sett så mye som en amputert lilletå en gang - og som derfor kan arrestere meg fryktelig for at jeg farer med løgn og fanteri.

Som sagt. Vi kan ikke lenger lyve.

Tiden for hodefotinger og gresskarmennesker er forbi. Folk flest, de ligner på deg og meg. Med noen små forskjeller og variasjoner, så er de akkurat som oss.

Heldigvis er det fortsatt mye å se der ute. Denne bloggen skal handle om just det.