torsdag 19. mai 2011

Arabia på førti meter


Om en drosjekø som var altfor lang. Og mannen som hevdet han kunne snakke med blomster.  

La oss kalle ham Khaled. Jeg spurte aldri etter navnet hans, og vi presenterte oss aldri for hverandre. Blikkene våre møttes bare i et felles sukk over taxikøene i Dubai.

6000 drosjer fordelt på 1,5 millioner mennesker holder nemlig ikke. Og den arabiske metropolbyen består av flekker med bebyggelse og en rekke sentra som er umulig å bevege seg mellom til fots.

Den 43 år gamle webdesigneren fra Saudi Arabia, som jeg for anledningen har gitt navnet Khaled, stod rett framfor meg i en kø som endte førti meter lenger fram.

Handlevogna hans var full av varer han hadde kjøpt for å ta med seg tilbake til Riyadh. Køen bevegde seg som i gamle tøfler, og samtalen mellom oss forløp omtrent som følger:

Førti meter

- De har vært flinke til å bruke oljen her i Dubai, men kollektivtransporten fungerer ikke. Byen har vokst raskere enn trafikken kan håndtere, forteller Khaled mens han lager en kort smattelyd for å understreke hva han synes om den saken.

Jeg spør om han bor i byen. Det gjør han ikke.

- Jeg pendler fra Saudi Arabia i jobben min som webdesigner. For noen dager siden var det Jordan. Nå er det Dubai. Jeg har bodd i USA også. I Washington. Men der er jeg ikke velkommen lenger.

- Hvorfor ikke det?


- Fordi jeg ser ut som jeg gjør ...

Khaled tar hånden sin opp mot det hvite hodetørklet sitt med den karakteristiske svarte ringen rundt, og nipper et par ganger i det, før han med en trist og irritert mine forklarer at alt forandret seg etter ellevte september og terrorhandlingen hele verden kjenner.

- De gjør til og med narr av påkledningen min. Men det som teller er jo hva som er på innsiden. Hvordan vi er inni!

Han banker to ganger mot hjertet med flat hånd.

Tretti meter

Khaled tror det var USA og CIA som egentlig stod bak 11/9. Men han føler sterkt at det er han som araber som må betale prisen.

- De behandler oss som usiviliserte og dumme, men folk glemmer at det var araberne som oppfant sivilisasjonen. Og vi er ikke dumme. Irakerne er for eksempel de flinkeste på algebra i hele verden.

- Algebra?

- Ja, tallregning. Det var irakerne som fant det opp. Du finner mange irakiske og arabiske professorer på universitetene i USA, men det ser ikke ut til at amerikanerne tenker på det. De ser bare på oss som dumme.

Tyve meter

Khaled sukker og vil vise meg noe fra en av posene i handlevogna. Syv hvite bæreposer er fulle av varer fra Dubai Central, ett av Dubais mange varemagasin. I den tredje posen finner han det han leter etter:
En bok med kjærlighetsdikt. Skrevet på arabisk.

- Arabere og persere er ofte flinke til å skrive. Til å uttrykke seg gjennom poesi. Og denne boka er så vakker. Jeg skulle ønske den fantes på engelsk, slik at du kunne lese den, forteller han.

Han blar litt i den røde kjærlighetsboka, som for å vise meg, før han plutselig innser at jeg ikke skjønner så mye av det som står. Boka legges forsiktig tilbake i posen.

- Jeg skriver litt selv også. Sålangt har jeg skrevet 98 dikt som jeg legger ut på en blogg, forteller han.
På spørsmål om de også handler om kjærlighet nikker han bekreftende.

Ti meter

- Jeg har også skrevet litt om en mongoloid gutt som vil bli lege, men 95 prosent av diktene mine handler om forholdet mellom kvinner og menn. Jeg skriver om følelser, og fordi jeg er mann blir kvinnene spesielt interesserte. Jeg klarer å si det de vil høre.

- Hva sier du da?


- Jeg kan for eksempel si at 'regndråpen stryker deg over kinnet.' Slike ting. Skjønner du? spør han før han forteller om en dame som er så glad i diktene hans at hun har begynt å ringe ham jevnlig.

Det startet for flere år siden. Damen ringte Khaled for å fortelle at hun bare måtte snakke med ham, og at hun ville treffe ham på grunn av diktene han skrev.

- Hun sa at diktene mine var så vakre at de fikk henne til å gråte.

- Møtte du henne da?


- Ja. Til slutt. Men du vet, jeg er jo en gift mann. Jeg har barn. Og det fortalte jeg til henne. Men hun ringer meg fortsatt. Jeg snakket med henne i går.

Khaled ler. Fem meter igjen nå.

- Hun sier at diktene mine er som en sang. Og de ER som en sang. Jeg håper jeg kan få dem utgitt på engelsk en gang, så skal dere få se.

Køen er ved veis ende. Neste taxi er Khaleds. Min taxi følger like bak. Vi runder av ordene uten å ta hull på noe nytt den ene meteren som gjenstår før veiene våre skilles på ny og livene våre går videre i hver sin retning.

Før han smetter inn i drosjen tar Khaled meg i hånden mens han gir meg et hjertelig smil.

- Jeg kan snakke med blomster også, sier han.

1 kommentar:

  1. Well this brought a smile to my face :-)
    And the photo looks very much like the new-ish taxi rank at Deira City Centre...

    SvarSlett